Kommunene forskjellsbehandler barn og unge

Den årlige kommuneanalysen fra UNICEF Norge kartlegger hvordan norske kommuner prioriterer tjenester for barn og unge. Konkret gjelder det økonomiske prioriteringer og tjenester for barn og unge i alderen 0-20 år. Kommuneanalysen 2021 er basert på tall for 2020, som kommunene selv har innrapportert til Statistisk Sentralbyrå (SSB).
Analysen viser at kommunene i gjennomsnitt brukte 30% av budsjettet på barn og unge, med Loppa vest i Finnmark, og Bykle helt nord i Agder fylke, på bunn med 17%, og Askøy ved Bergen i topp med 46%. Hvilke tjenester gjemmer seg i tallene?
Skole, helse og barnevern er viktige områder. Analysen nevner at Verdal er den eneste kommunen der 90% av lærerne i grunnskolen har pedagogisk utdannelse, mens Seljord ligger lavest med 34%. I Bergen fikk 78% av de nyfødte hjemmebesøk av helsetjenesten innen to uker, som er lovpålagt i Norge. For Trondheim var andelen 23%. 84 av landets 356 kommuner har overholdt den lovpålagte fristen for å undersøke og følge opp bekymringsmeldinger fra barnevernet inne tre måneder, mens 10 kommuner kun har klart det i 50% av sakene. 
Forskjellen mellom kommunene gjelder derfor ikke kun tilbud innenfor tjenester de til en viss grad selv kan bestemme omfanget av, men også i hvilken grad de evner å overholde lovpålagte krav. 
Barnekonvensjonen gir alle barn lik rett til en trygg og god oppvekst. Kommunene skal være sikkerhetsnettet som sørger for at dette også skjer. Noe Kommuneanalysen fra UNICEF viser ikke er tilfellet, år etter år. I forbindelse med presentasjonen av analysen uttaler Kristin Oudmayer, direktør for Barns rettigheter og bærekraft i UNICEF Norge, at vi "som samfunn ... ikke [kan] akseptere at bostedsadressen avgjør barns utvikling og tilgang til lovpålagte tjenester. Ulikhetene får enorme konskevenser for barns videre liv." 
En konsekvens av kommunenes forskjellige tilbud til barn og unge er at det stilles større krav til foreldre i kommuner med dårlige tilbud, med hensyn til oppfølgning overfor kommunen, eller å finne kompenserende ordninger for fraværende eller dårlige kommunetilbud. Problemet er nok at mange av oss ikke er klar over forskjellene i kommunene, men stoler på tilbudet vi får i bostedskommunen, og heller ikke er like oppdatert på lovpålagte frister. I motsatt fall ville nok presset på de kommunene som kommer dårligst ut i kommuneanalysen innefor de forskjellige områdene vært større.